1995, "Et autistisk vennskap" i psykologiske perspektiver i autisme, Durham konferanse Psykologiske perspektiver i autisme
Denne artikkelen er en del av Art… en positiv nødvendighet av livet (2013)
Bakgrunnen
For omtrent fem år siden kom jeg til autisme som lingvist med en utviklet beretning om språkets rolle i tenkning, og en forestilling om at min beretning om de vanlige sinnsarbeidene kan være nyttig for å forstå autismens dysfunksjon. Siden da har jeg prøvd å finne ut om jeg kan ha rett, delvis ved å bli kjent med noen barn med autisme, spesielt en – Ferenc Virag, nå seksten – ganske bra. Jeg må bli kjent med ham på grunnlag av vennskap, som sjefen for hans spesialskole, Bert Furze, ba om.
Da Bert oppfordret meg til å bli venn med en av elevene hans, passet det mine egne intensjoner veldig bra – selv om jeg ikke i det hele tatt var sikker på hvordan jeg skulle gjøre det. Ikke å være en eksperimentell psykolog, ønsket jeg å kunne observere en person med autisme som oppfører seg naturlig, inkludert å observere hvordan de relatert til min ikke-intervenerende tilstedeværelse. På sin egen måte har det vært et eksperiment. Heldigvis fant jeg noen hvis interesser jeg deler i Ferenc. Vi liker begge natur, lys, brytning og refleksjon, finner skjønnhet i dem. Vi liker begge å kontrollere materiale: lage ting, smelte ting, få gnister til å fly; vi gleder oss begge over potensialet i datagrafikk. Når han er frustrert, skader Ferenc seg noen ganger ganske dårlig, biter tommelen til den blør, gasser pannen osv. Han arkiverer tennene, spiser insekter og tester batterier med tungen. Han er en valgbar tospråklig stum, nylig vurdert som å forstå opptil fire ords ytringer. Selv om han ikke vil snakke, bruker han et bredt spekter av Makaton-tegn, bare noen som jeg forstår.
Det meste av denne avisen er viet til en anekdotisk beretning om mitt forhold til ham. Jeg gjør ikke noe forsøk på å skjule sin identitet, fordi han er en kunstner – en animasjon virtuos – og fordi han har gitt sitt samtykke til publisering av anekdotene nedenfor.
Autistiske og ikke-autistiske sinn: Spekulasjoner
Etter mitt syn er en nyttig vinkel på forskjellen mellom en autistisk og et ikke-autistisk sinn at mens de fleste av oss har mange medaktive interesser som er tett sammenkoblet (Se figur 1), har noen med autisme store vanskeligheter med å opprettholde mer enn en om gangen". Vanlige sinn kan klare seg lett med kontekst, og til og med med en kontekst full av aktive og samhandlende mennesker. Autistiske sinn er radikalt oppmerksomhetstunnelerte eller monotrope (se figur 2). Hendelser inne i deres oppmerksomhetstunneler kan forårsake overbelastning, hendelser utenfor deres oppmerksomhetstunneler vil ha en tendens til ikke å bli integrert. Isolerte interesseområder kan ikke gi tilstrekkelig interinteresseforbindelse for den normale fordøyelseslignende prosessen med å spre kognitive effekter som skal oppstå""
Så hvis noe avleder oppmerksomheten fra en av de dype oppmerksomhetstunnelene, vil effekten være brå, og det kan provosere en ekstrem eller sjokkert reaksjon. I vanlig sosialt samleie bruker vi hele tiden tale for å gripe oppmerksomheten og invadere hverandres sinn. For en stiv monotropisk1 dvs. autistisk, person i den mottakende enden av en slik tale, vil den fungere som utfordrende oppførsel, i å være både oppmerksomhetssøkende og ekstremt vanskelig å håndtere. ("Delt oppmerksomhet" er et komplekst konsept, som vil bære mer detaljert undersøkelse enn det som er hensiktsmessig her.)
I motsetning til typiske spedbarn, kan de med autisme ikke lett utvikle de rikt tilkoblede interessesystemene som gir motstandskraft i møte med mangfold. Forandring har en tendens til å forvirre og skremme dem. Mens vi raskt bygger uklare nettverk av nettverk av nettverk, vil en monotropisk person ta like lang tid å utvikle eventuelle forbindelser i det hele tatt mellom interesser – selv om interesseinterne forbindelser kan bli på ubestemt tid komplekse i noen tilfeller. Alle deres interesser vil være sterkt modulære eller lukkede lv- Spesielt å ha et isolert leksikon eller ordbasseng frarøver dem en stor integrerende kraft: ordrelasjoner spenner normalt over hele spekteret av interesser, og pålegger en grad av uforanderlig struktur på den.
Autistisk drivkraft for sammenheng, så sterk som noen, er dermed begrenset til en lokal snarere enn sentral driftssfære". Noen monotrope individer kan være i stand til å omfavne emner som er vidtrekkende, samt involverer en masse detaljert kunnskap, så lenge det er en sterk nok grensebetingelse på emnet. I et slikt tilfelle kan de ha et overlegent grep om hele det enn en typisk person gjør.
Relasjonen
De siste tre årene har jeg vært en ganske regelmessig følgesvenn til Ferenc, delt hans interesser, støttet dem der det er mulig, kommentert hans handlinger på en oppmuntrende måte og fulgt dem nøye med. Det er veldig tydelig at han liker alt dette – og han har blitt mye mer innstilt på mine bekymringer, mye mer interessert i å kommunisere med meg etter hvert som årene har gått. Jeg tror et spesielt trekk ved forholdet vårt har vært vesentlig ansvarlig for dette: Jeg har alltid oppført meg cotropicatfy mot ham. Cotropicality er relatert til en person ved å la deres interesser veilede din, i tale og gjerning.
Anekdoter
9/92: Det er en av våre vanlige fredag ettermiddager. Ferenc blir laget for å fullføre et prosjekt før han har fritiden sin med meg. Alt er gjort, men skrivingen av navnet hans, som han virkelig ikke vil gjøre. Han ser over på meg, møter øynene mine et øyeblikk og skyver papir og blyant over bordet til meg. Jeg sier: "Beklager, Ferenc, men jeg tror jeg kan få problemer med Jo hvis jeg gjør det for deg" (som var sant). Umiddelbart tar han avisen tilbake og fortsetter med å skrive navnet sitt. Flere ganger siden da har jeg
" Jeg bruker "stivt monotropisk" for autisme, fordi en myk, langsom, men mobil monotropisme ser ut til å karakterisere Downs syndrom – en tanke utløst av en kommentar fra Marian Sigman, og bekreftet av min egen observasjon. Det er korrelert med et generelt svært forskjellig sett med atferd, både i modellen og hos mennesker. måtte forklare ham at jeg vil få problemer av noe slag eller annet hvis jeg går sammen med hans ønsker: han samarbeider nesten alltid uten videre.
92/937 Det er et bilde oppe i skolesalen i Ferenc som får en premie på Chelsea Flower-showet for arbeid i en lokal samfunnshage. Han tar meg med til gangen for å vise meg det.
5/93 Jeg ble med i Ferencs klasse for en utflukt. Undervisningspersonalet ventet, og sent. Barna hadde ingenting å gjøre, så en hjelper organiserte dem alle til å gjøre noe de fleste av dem likte ganske godt, det vil si å lage litt musikk med det rare instrumentet valgt fra en kasse. Som så ofte står Ferenc rett tilbake i en håp-ikke-å-bli lagt merke til holdning, hodet litt ned, hans lemmer huddled. Hjelperen runder ham opp, han biter tommelen rasende og går over som han har blitt fortalt, og setter seg ned. Han ser på meg og stirrer på ham med en intens medfølelse, siden det var slik jeg følte det, og han smiler mitt første smil fra ham. Og jeg smiler tilbake mens han holder blikket mitt et øyeblikk lenger. Hjelperen oppfordrer ham til å plukke opp et instrument, og han plukker en trekant uten oppstyr, og – oppfordret igjen – gir det et slag og stopper. Jeg sier til ham: "Kanskje du kan kose deg?" og med et snev av et smil igjen begynner han å spille. Tidlig 94 Ferenc bruker loddejern. Han venter på at en dråpe lodding skal falle fra spissen, men han holder jernet horisontalt. Jeg sier: "Hvis du reduserer overflatearealet… "og før jeg kan fullføre setningen, har Ferenc vippet strykejernet til en vertikal.
94 Ferenc viser seg å ha en ekte teft for dataanimasjon; vi bestemmer oss for å registrere hans arbeid ved å dumpe hver skjerm han lager – inkludert hver bevegelse av markøren – rett på videokassett. Første gang lager vi to kopier, en til ham, en til oss. Kommunikasjon mellom ham og Mike – min kollega hvis bidrag til dette prosjektet har vært sentralt" – er utmerket fra starten, siden Mike bare er opptatt av å hjelpe ham med å forstå og kontrollere hva som skjer.
Den andre gangen er teknologien ikke helt sortert: det er bare ett opptak (når denne gangen hadde vi ment å lage tre – som vi suksessfullt gjør neste).. Jeg sier: "Å, Ferenc, ville det være greit om jeg tok dette med meg hjem og ga det tilbake til deg mandag morgen?" (dagen etter morgengåren). Han rister kraftig på hodet. Føler meg veldig plaget, jeg griter tennene og forlater rommet. I mellomtiden, som jeg lærer senere, går Mike opp til Ferenc, som holder den vellykkede kassetten, og øyeepler ham med: "Ferenc, du vet at Dinah virkelig vil ha det også … ". I neste øyeblikk finner Ferenc meg på kjøkkenet, klemmer kassetten til ham, lener han seg mot meg og gjør et åpenbart anstrengende forsøk på å utvide kassetten i min retning. Jeg sier: "Å, er det greit da, hvis jeg tar det med hjem…? " Han rister på hodet like kraftig som alltid. Jeg trekker meg tilbake og forteller ham at han aldri ville se det igjen.
Neste gang setter vi suksessfullt (i stor grad takket være Hjelp fra Stuart Powell) opp et par opptak direkte fra datamaskinen, pluss et eksternt videokamera som filmer Ferenc selv, og våre interaksjoner med ham. På slutten av økten, når jeg tilbyr ham kassetten hans, nekter han det, noe som indikerer at det er mitt. Jeg er veldig rørt, som jeg har vært da han tidligere har skjøvet over bordet mot meg, de fire siste Ferrero Rochers (inntil da hadde jeg bare hatt en).
7/94 Vi reiser i bilen min sammen, en førti kilometers reise. Akkurat som vi kommer ut av London en trafikkork former, han biter tommelen, S grind mine tenner og cuss. Det er verre å komme: ved neste kryssbånd er strukket over veien, blir alle sendt enten til venstre eller høyre uten veiledning og ingen forklaring. Nok en gang banner vi på våre forskjellige måter. Jeg forklarer, når vi kryper sammen med halvparten av de andre tapte bilene, at vi bare må ta neste sving på riktig måte, og jeg viser ham kartet og veien vi har måttet forlate, med destinasjonen vår tydelig synlig på den. Fra da av (uten å lese kartet) til vi blir med på veien igjen, er Ferenc helt trygg på retning, selv når jeg nøler, og er ivrig nudging meg og påpeker forestående veikryss. Med litt tommelbiting fra ham og litt tann-gnashing fra meg, klarer vi begge å holde oss kjølige og komme dit til slutt.
7/94 Vi går over en lang plen sammen; en katt går ut for å bli med oss, jeg stryker den et øyeblikk, Ferenc når ned og føler halen kort; vi går videre ledsaget av katten. Uvanlig! bryte stillheten med en tanke jeg ofte har hatt, "Ferenc," sier jeg, "Jeg tror ofte at vanlige mennesker, folk som meg, er mer som hunder, mens folk som deg, folk med autisme, er mer som katter" så vender jeg meg mot ham og spør ham om han vet hva jeg mener. Han nikker fast, så ser han etter et øyeblikk nølende – og antyder for meg at han kanskje følte at han forsto kattanalogien selv (de eier en katt), men var ikke sikker på andre mennesker og hunder.
8/94 Ferenc og ! og hunden min har blitt med en haug med ramblers for en campingtur langs Hadrians vegg. Det er ingen stoler, og i 36 timer vil han ikke sette seg. Til slutt ber om overtalelse av en rekke mennesker får ham til å gå målrettet av for å få den store treboksen som tilbyr mye det mest luksuriøse setet i leiren. Han finner et rom ved siden av bålet og setter seg ned med resten av oss. På tidligere netter har hans fascinasjon for brannen – spesielt hans ønsker om å smelte plast i den, og for å få gnister til å fly – forårsaket litt spenning. Ruth har smart kvistet at hvis han får lov til å finne et trygt sted å gjøre det, vil han være glad i timevis på slutten slående glødende merker slik at de skyter gnister ut i svartheten. I kveld prøver han å inngå kompromisser med plastsmeltingen, og har omsluttet små rester i folie før han setter dem i brannen. Dessverre, selv med så mye omsorg, lukter de når de smelter, og Ferenc blir ropt på. Etter å ha stikk hodet rasende sidelengs (som om han kunne riste din ut, som vann i øret) han jabs en finger opp nesen, produsere en terrfic øyeblikkelig gush av blod. På en gang er stemningen i opprobrium rettet mot ham forvandlet til sympatisk bekymring.
Han og jeg går på sopp, han har funnet en beholder for formålet ubeskyttet. Når det er fullt, skynder vi oss tilbake, når vi kommer nærmere, trekker han seg fremover, nesten bryter seg inn i et løp, og (igjen ubeskyttet) gir han dem til de andre.
I to netter ligger han knapt ned, får ingen søvn. Han vil ikke gå inn i teltet som er satt opp for ham, han vil ikke legge seg ned i den han har avtalt å dele med to andre. Den tredje natten får vi ham til å hjelpe til med å sette opp et telt nær mitt og legge ut soveposen sin i den. Rundt klokken ett. regn begynner å falle, alle drar mot teltene sine. Ferenc står mellom hans og min, immobile. Jeg ber ham bøye seg ned og komme inn, jeg viser ham at det er fint der inne, jeg påpeker at hvis det regner hardere og hardere, oppfordrer jeg ham til å bare bøye knærne, la meg ta av seg skoene, for å tenke hvor sliten han er. Han er ubøyelig. Jeg sier: "Ferenc, jeg er utslitt, og jeg kan ikke legge meg ned før du gjør det". Han tar av seg skoene og legger seg ned. Vi er på et engelsk heritaged romersk sted. I noen fine grus med en smal plank han har plukket opp, skriver Ferenc veldig nøye inn et mønster, ofte står tilbake for å se på effekten, og berører den her og der. Jeg beundrer det han har gjort, og sier det. Senere, tilbake på campingplassen, har han og jeg gått ned for å ta en titt på solnedgangsutsikten over de fjerne åsene og skyene. Han tapper meg på sin presserende måte, og gjør en feiende pekebevegelse ved dette fantastiske synet; Jeg sier: "Ja, det er fantastisk – lys og skygge." Så legger jeg til: "Hei, Ferenc, du vet bildet du laget tidligere i grusen?" sier han, "Jeg trodde det handlet om lys og skygge?" og han gir meg et mest avgjørende nikk.
10/94 På grunn av hendelser utenfor vår kontroll, er det vår første fredag sammen i flere uker. Jeg kommer vanligvis til skolen like etter 1.15, i dag er det nærmere halvparten forbi før jeg dash andpusten gjennom skoleportene. Sheilah og Bojena forteller meg begge hvor utålmodig jeg har ventet. De hadde påpekt for Ferenc at hvis han ville være sikker på at jeg kom, hvis han bare ville være villig til å bruke tale, kunne han ringe hjemmet mitt og sjekke. Han har tilsynelatende seriøst vurdert denne muligheten. Når jeg har lært alt dette, er jeg på Leavers's Room og han er på beina, gliser over hele ansiktet og ut døren med meg som følger etter ham, går til teknologirommet. Der ignorerer han ensidig alt annet enn det (veldig trygge, godt utformede) elektriske utstyret som han har eksperimentert på i mitt selskap siden forrige periode.
Noe av det mest interessante vi har oppdaget sammen har vært hvordan man lager et glødende "element" som forblir tilfredsstillende varmt uten å snuble i sikkerhetsmekanismen og kutte ut strømmen. Ulike lengder og typer ledninger har blitt utforsket sammen med variasjoner av spenning, ganske systematisk. En annen interessant ting vi begge liker er måten gnister flyr når strømmer kolliderer. En uke når vi utforsker disse egenskapene, lyser Ferenc opp en hel sekvens med små lyspærer med en krets delvis laget av en trekant fra musikksettet. En uke bruker han mye tid på å tegne ulmende linjer på et trestykke. Jeg påpeker for ham at det han har laget er å bruke samme teknikk som brukes til å lage et loddejern varmt. Han ser på meg med en, det er usedvanlig interessant! Nå forstår jeg! uttrykk.
12/94 Det er schoo! ferier – tre dager før jul – jeg har lovet Ferenc at vi endelig skal tilbake til Cardfields. Når jeg henter ham (fra hans avlastningssenter) hilser han meg med skiltet C – veldig raskt – "Ja! vi skal til Cardfields," sier jeg, og et blikk av tilfredshet sprer seg over ansiktet hans. Når vi ankommer, blir vi begge truffet på en gang ved den nye gangveien i tre som er bygget ut over den store dammen. Ferenc ønsker å gå på det med en gang, men kommer uten demur når jeg sier vi bør si Hei til beboerne og sjekke at det er OK. Etter et raskt besøk i spisestuen – hvor Ferenc er litt opphisset av de nye dukene (sannsynligvis de første nye på ti eller femten år) – går vi tilbake til den frosne dammen.
I to og en halv time bryter vi av de største isbitene vi kan. Ferenc utvikler veldig raskt en utmerket teknikk for formålet: han finner en lang pinne og bruker den til å trykke ned på isen så langt ut som han kan nå, snart utvikler en sprekk og jeg manøvrerer det nyeste stykket ut av vannet. Hver og en er delt inn i små biter ved en eller annen metode – forsiktig skraping, assiduous hacking, kaste og til slutt (men fortsatt ikke utelukkende) ved å bringe dem ned på toppen av hodet. Han pinger flere av isdekkene, inviterer meg til å høre dem, holder dem opp til solen og ser på lyset gjennom dem, spretter små skår langs det isen forblir, til slutt virvler hvert verdig stykke igjen i luften, hvor de nesten ser ut til å flyte når de snurrer. Etter det, på min forespørsel, tar han meg til stedet i feltet der han måneder tidligere hadde pent trampet ut en maislinje (se bilde). Jeg har spurt ham om han husker hvor solen var da han lagde linjen, og han har nikket avgjørende. Som jeg foreløpig hadde gjettet, pekte linjen på hvor solen hadde vært: "Så du gjorde linjepunktet mot solen?" – enda et avgjørende Ja. Når jeg ser på bildet av linjen hans senere, innser jeg at dens lille avvik fra retthet er en funksjon av solens lille bevegelse over himmelen mens han forsiktig trampet den ut.
Sent 94 dro Ferenc og jeg for å se på glasset på Victoria and Albert Museum i South Kensington. Ved Archway tar Ferenc meg med til stedet på plattformen hvor du kan se ned tunnelen og bøye deg inn i mørket. Han gestikulerer på det, og sørger for at jeg deler hans oppmerksomhet, at jeg er fokusert på det samme objektet av interesse. Vi ser et øyeblikk, og går deretter ned plattformen igjen. Nå peker han ivrig ned mellom linjene til der gnagere skurrer travelt om, polering av alt spiselig søppel, "Å ja," sier jeg, og legger til: "De er forsiktige med å ikke berøre den elektriske skinnen". På museet er vi litt skuffet over glassdisplayet: det er altfor rotete, ingenting har en sjanse til å bli sett ordentlig på. Ferenc synes det er for mye, og vi reparerer begge ganske snart til restauranten nede. Der står han i kø på en helt ryddig måte, og ødelegger bare normalitetens utseende når han snuser på bakverkene. Jeg skaffer ham et bakverk, med hjelp av krem og en brus; Jeg har en gryte med te. Når jeg er klar for min første slurk te, har han polert av alt og ber om mer. Jeg ser på pengene mine og sier: "Vil du gå og hente dem, hvis jeg gir deg pengene?" og han rister neaden sin fast. Så 1 si: "Vel, da er jeg redd du må klarer deg uten, fordi jeg vil bare sitte her og drikke teen min." Han kommer seg på beina, tar nok penger til et annet bakverk, og går over til disken for å plukke opp en – faktisk å plukke opp to, noe som fikk meg til å gripe inn en kort stund. Så tar han det over til kassen, viser det til kassereren, overleverer pengene, venter på endringen og kommer tilbake til bordet med bakverket. Han hadde bare en gang gjort noe slikt før, og at under stort press med masing på hvert trinn, sier jeg til ham: "Godt gjort," og legger til: "Det er alle slags ting du kan gjøre, du vet, Ferenc?" men ikke få svar på det.
Deretter krysser vi veien til Vitenskapsmuseet, som også har et galleri viet til glass og glassproduksjon. Vi synes det er mer tilfredsstillende enn den kunstneriske naboens. På Ferencs insistering ser vi rett gjennom den skrapete looped videoen, datert 1979, av prosessen med glassproduksjon i et støperi.
På veien tilbake venter vi på at fotgjengerlyset skal tennes ved et kryss i nærheten av skolen. En fremmed stiller meg et spørsmål, og jeg legger ikke merke til når den grønne mannen endelig lyser opp. Men Ferenc gjør det, og dytter meg ivrig. Hans generelle utseende når han krysser veier er alltid av lukket uvitenhet om scenen rundt. Etter dette, når vi er ute sammen, påpeker jeg noen ganger for ham hvor mye friere han kunne være hvis han ville lære å takle kryssende veier.
Julen 1994 tar jeg med Ferenc hjem til meg for å vise ham vårt ypperlig dekorerte, veldig høye tre. Han ser på det ekstremt kort, og avverger deretter øynene: "Er det for mye?" Jeg spør -"Ja!" nikker han avgjørende.
Sent 95. januar har jeg funnet et lokalt glassverk, hvor de er villige til å besøke en torsdag ettermiddag. Når vi nærmer oss det, forteller jeg ham at det er sannsynlig at han ikke vil være i stand til å gjøre noe, selv om det bare er mulig at han vil. Han ser ut til å ta dette inn.
Vi går inn i et stort rom med ovner, ovner og merkelige redskaper i den. Ferenc lengter etter å utforske alt; Jeg sier: "Beklager, vi må bare vente til det er noen her som kan fortelle oss hva vi kan røre". Han bringer seg omtrent til å avstå fra da av, men minuttene drar forbi. Til slutt ringer jeg opp noen trapper og en vennlig administratorperson – sannsynligvis hun som jeg hadde arrangert besøket med – kommer ned og begynner å forklare ting for oss. Ferenc lytter intensjonelt til alt hun sier, og ser på gjenstandene hvis bruk hun beskriver. Han har sett en stabel med nøye bestilte og merkede, fargede glassstykker, og han tar henne over til de som får dem forklart. Han vil også ha en, men jeg sier at de er en del av prosessen, og ikke hennes å gi. I et annet rom hjul for glass-polering / sliping spinner rundt, mens en håndverker former en stopper på en av dem, som Ferenc klokker intensjonelt. Når hun stopper, griper han en av de mange vanlige glassstopperne som venter på deres siste berøringer, og får lov til å sette den mot svingfilen. Han holder den med sin vanlige stødige hånd, målrettet og jevnt gjør den til en nesten perfekt rektangulær firkantet seksjon i hver ende.
Nyheten kommer om at ettermiddagens glassbearbeiding hadde begynt i støperiet, og Ferenc stopper arkiveringen uten for mye motvilje. I løpet av den neste halvannen time ser vi teamet på tre utføre sin subtile glassvarmedans, som kulminerer i at en flott farget boble klemmes inn i en form. Ferenc klarer å holde seg unna folks vei mens han holder seg nær prosessene de er engasjert i. Når han blir fortalt at han ikke vil være i stand til å jobbe med noe myknet glass selv, tar han det veldig bra. Men han oppfører seg som lyn når en mulighet kommer til å gjøre ting med et lite stykke fortsatt smeltet glass som blir dumpet. Han oppdager et stykke ødelagt murstein og presser det forsiktig ned i tide for å imponere kjølebloben.
Tidlig i mars 1995
Det har vært et lett snøfall, som har lagt seg utenfor London-bassenget med varmere luft. Leavers's Class skal til St Alban's for dagen, for å finne snøen. Når vi kommer dit, før oss er en stor vidde av uberørt hvitt. Nesten på en gang begynner Ferenc å rulle en snøball sammen til den er for stor til å rulle. Han går deretter av omtrent tjue fot og begynner å rulle en annen ball mot den første. Det blir pakket på plass mens jeg får litt mer. De andre drar for å se steder mens vi fortsetter å bygge. Det er ikke en snømann; Når tilstrekkelig masse er på plass, begynner Ferenc å forme en firehjørnet struktur, med flate, litt skrånende sider. ! hold forsyningene av snø kommer inn, og finne en lang rett pinne jeg tror kan være nyttig. På en gang bruker Ferenc pinnen i en bred feiende bevegelse for å flate av sidene. Vår tid er begrenset, og vi jobber solid uten pause i nesten en og en halv time. Når tiden renner ut, er strukturen fullført. Det er en solid sokkel av pakket snø omtrent fire ganger fire fot ved basen, omtrent tre fot høy og tre til tre på toppen. Vi får de andre til å ta en titt; Ferenc klatrer kort opp på den (den bærer lett sin vekt). Hans stolthet over hans prestasjon er håndgripelig.
Mars 1995
På School Assembly viser jeg Harborough filmen Mike Lesser og jeg har laget med Ferenc: alle navnene våre Copyright på tittelsiden. Ferenc (som ikke var spesielt interessert da jeg spilte det gjennom for ham kort tid etter at vi hadde gjort det) ser alt med stor intensitet, og rushes over til meg så snart det er slutt, noe som gjør Makaton-tegnet for "mer". Det hadde ikke vært noen indikasjoner fra ham i AES de månedene, at han for tiden var klar over at han noen gang hadde hatt det bra med animasjon. Jeg lover ham å skrive til foreldrene sine for å fikse å se ham den kommende helgen. Fem dager senere henter jeg ham i Hackney og tar ham med hjem til meg. Vi går rett opp til datamaskinen. Etter litt hjelp fra sønnen min, har vi animasjonsprogrammet i gang, og jeg lar Ferenc være alene med datamaskinen, mens jeg hoover trappene. Når jeg går inn, etter omtrent en halv time, har han skrevet en trettito ramme abstrakt animasjon med flygende plater og linjer som gjør vondt inn og ut av hverandre. Jeg gratulerer ham og sørger for at det blir reddet, og fortsetter med husarbeidet. Neste gang jeg går inn, finner jeg ut at han har integrert kortfilmen sin med min sønn Fergus stadig roterende matematisk avledede animasjon, og lagt til sine egne noen klare referanser til Fergus uavhengig genererte sekvens.
Konklusjoner
I vår modell er det ingen grunn til at andre ikke skal bli etablert i en persons fantasi på noe tidspunkt i utviklingen. Min eksistens er tydelig plantet fast i Ferencs bevissthet, slik at det som kan påvirke meg kan påvirke ham. Hvor mye det skyldes min konsekvente kotropisitet vi ikke kan vite. Men Mikes cotropiske datastøtte så ut til å ha en nesten umiddelbar effekt på Ferencs holdning til ham. Liker vi ikke alle å la andre ta opp interessene våre? Og oppdager vi ikke alle – før eller senere – hvor irriterende distraherende andre mennesker og deres snakk kan være? I denne forbindelse er vi typiske de langsomme elevene. Det har vært ekstremt interessant og hyggelig for meg å bli kjent med Ferenc. Nedenfor er et sammendrag av hva jeg har lært:
Planlagt og målrettet behayiour vises om og om igjen. Etter mitt syn er potensialet for å innlemme informasjon fra et bredt spekter av interesser alt det mangler overfor en typisk persons evne til fantasifull forethought. Alle som har sett en av Ferencs animasjoner kan se at forethought er involvert i deres skapelse.
Oppfinnsomhet. utforskning, kreativitet trenger bare et trygt materialmiljø som leveres for at de skal være fremtredende trekk ved hans oppførsel.
Forståelse av komplekse prosedyrer –
(a) på datamaskinen: han har en mye bedre kunnskap om animasjonsprogrammet enn jeg gjør;
(b) i verden: han hadde ikke noe problem med å forutse bevegelsene til de tre glassblåserne. Jeg tror at når han er motivert til å gjøre det, kunne han mestre lange sekvenser.
Utmerket romlig og fysisk forståelse av forutsigbar atferd – eksemplifisert i sin sterkt og effektivt utøvde evne til å kontrollere denne atferden; fra presisjonen av berøringen og minuttskalaen han jobber med når han bruker det elektriske settet til sin håndverksmessige konstruksjon av snø sokkelen, fra hans raskt dyktige manipulering av isen til hans like dyktige manipulering av romlige variabler via et profesjonelt animasjonsprogram.
Ønske om delt oppmerksomhet – han påpeker ofte for meg hva som interesserer ham; som han også gjør med enhver medarbeider på skolen som er innstilt på ham; Hvis min oppmerksomhet har vandret på en av våre fredagsøkter, vil han noen ganger vende hodet mitt tilbake; Han likte tydeligvis å dele med meg, den fantastiske, strålende, forblåste, utsikten langs Hadrians Wail, og gjorde ofte en omfattende gest mot den for å sikre at jeg også tok den inn.
Selvbevissthet; han ser ivrig på bilder av seg selv; han ser i speil, spesielt på tennene; han kopierer sin grimase (se illustrasjon); Han tok meg med til skolesalen for å vise meg et bilde av seg selv som ble tildelt en pris på et blomstershow; Han setter generelt pris på at folk setter pris på hans kreasjoner – han viser dem til meg, og han viser dem til de ansatte han liker (selv om jeg aldri tenker på noen av de andre elevene, med mindre han oppfordres til å gjøre det i forsamlingen); shrug han har utviklet det siste året eller så synes for meg å indikere en bevissthet om sine egne begrensninger, en oppsigelse til ufullkommen kontroll – som sikkert er et viktig aspekt av selvbevissthet?
Hans klare interesse for å høre anekdotene ovenfor antyder en tørst etter informasjon om hans selvbilde – selv om disse generelle konklusjonene viste seg ikke å holde hans oppmerksomhet (se nedenfor). Bevissthet om andres interesser: (a) hans gjentatte villighet til å la hensyn til uvelkomne effekter på mine interesser påvirke hans oppførsel (b) hans huske ikke å fullføre Fererro Rochers etter mange timer, uten bevisst hint fra meg, eller noen grunn for ham til å tro at jeg ville gjøre noe forsøk på å presse ham (c) hans beslutning om å gi meg sin kopi av den siste videoen han hadde laget, uker etter at han hadde fått Mike til å fortelle ham at jeg virkelig hadde likt å beholde den eneste kopien (jeg utleder en grunn her, noe som kan være ganske galt) (d) hans presentasjon av soppen som skal brukes til alle, da vi campet Forståelse av vanlig, noen ganger kompleks, cotropisk tale:! snakk aldri ned til ham, og kommunikasjon er vanligvis tydelig. Ved en anledning ventet han på en dråpe til fa!l av loddejernet sitt, som han holdt horisontalt. Jeg sa: "Hvis du reduserer overflatearealet… " og før jeg var ferdig med å snakke, hadde han vendt det til vertikalt – å fullføre tanken min med pragmatisk kompetanse (eller var det bare sjanse?),
Da jeg leste opp anekdotene ovenfor til Ferenc, unnskyldte jeg meg for det, og forklarte at jeg trengte ham til å lytte og se om han husket det jeg husket. Jeg forklarte også at jeg trengte å vite om det var greit hvis andre leste det. Han virket ivrig etter å høre, og deltok tett (selv om S senere forlot et forsøk på å lese ham disse generelle condusions: de holdt ikke hans oppmerksomhet – ikke konkret nok? eller kanskje for tett skrevet?).
Gjennomgående holdt jeg meg ganske tett til teksten min, forenklet bare av og til, og fikk vanlige nikk til minnekontrollene mine. Omtrent halvveis spurte jeg ham om han bare nikket fordi det var lettere. Han ristet på hodet. På spørsmål om han visste hva det betydde, signaliserte han avgjørende at han forsto «kompromiss».
Takk skal, som alltid, til Mike Lesser for hans stimulerende og kritiske bidrag over mange år. I år har jeg spesiell takk for ham fordi han har viet så mye tid og energi til å fremme Ferencs dataanimasjon, og å finne måter å spille inn den på. I tillegg til det har han og Robert Tasher vært snille nok til å produsere skisser av monotrope og polytrope interessesystemer som jeg trengte.